Et Rondane for dem som kommer etter oss

Av
DEL

aktuelt  (Gudbrandsdølen Dagningen)
Rondane er på mange måter symbolet på regionen vår. I nesten hvert offentlige bygg i Otta, byen ved Rondane, henger det et foto fra nasjonalparken. Synet av de bittesmå 2000-meterstoppene under den store himmelhvelvingen har noe evig over seg. Når jeg har gjester fra utlandet tar jeg dem med til Storulfossen, og viser dem sporene etter fangstgroper langs stien. Mennesket og villreinens 10000 år felles historie. I dag forvalter Norge ca. 90% av den gjenværende ville tundrareinen i Europa.

Synet av de bittesmå 2000-meterstoppene under den store himmelhvelvingen har noe evig over seg

Som fastboende her har vi kort vei til skog og mark. Fjellene omkranser oss på alle kanter. Vi føler oss rike på natur, og deler gjerne. Allemannsretten er viktig for oss. Men hvordan forvalter vi verdiene vi har fått mellom hendene en kort stund?

Bruken av fjellet har endret seg de siste 100 årene. På slutten av 1800-tallet kom de første turistene hit, og noen setre utviklet seg til hoteller. På 1960-tallet opprettet man Rondane Nasjonalpark, for å ivareta villreinens levekår og økosystemet i høyfjellet. Etter dette er Rondane blitt stadig mer populært som reisemål. I år venter vi flere enn noen gang.

Nasjonalparken er nå så sterkt trafikkert at den sky villreinen ikke lenger krysser de mest populære turstiene. Det som en gang var én stamme, er nå delt opp i mange små flokker. Smittsomme sykdommer, innavl og dårlig tilgang til sommerbeite truer bestanden.

Alle har lov å bruke naturen. Men har vi lov å bruke den opp?

Alle har lov å bruke naturen. Men har vi lov å bruke den opp? Nei. Vi har plikt til å hensynta dem som kommer etter oss når godene skal fordeles. Økt ferdsel må nødvendigvis føre til noen grad av regulering.

Men hvem har ansvaret for at ressursene vernes? Heldigvis tas det noen grep. En nasjonal kvalitetsnorm for villrein er nylig blitt fastsatt. Dovre strammer inn for å stoppe villcamping i reintrekket.

I Sel har diskusjonen gått lenge og lite har skjedd. Debatten i kommunestyret i mai fikk fram noen synspunkter:
- Initiativet er flott, men man ønsker å avvente. Man er bekymret for at reinen kan pådra seg «dårlig rykte» hvis ferdselen begrenses på grunn av den. Reinen kommer uansett ikke til å ta i bruk trekket over Spranget igjen, så det er nytteløst å regulere trafikken.

Ett av argumentene er jeg enig i: at dette er et nasjonalt ansvar, og derfor må et initiativ til økt vern komme ovenfra, sammen med øremerkede midler. Men hittil har et slikt initiativ latt vente på seg - og for villreinen haster det.

Hvorfor vegrer vi oss slik for å ta grep? På lokalt nivå tror jeg det har noe med tanken om at fjellet skal være for alle. Men vi må løfte blikket fra vårt nærmiljø og tørre å se det store bildet. Hvis ikke vi som bor her viser at vi bryr oss, kan vi ikke vente noen drahjelp utenfra.

Vi må sende en klar beskjed om hva vi ønsker for framtida vår og dem som kommer etter oss. Ellers går vi inn i historien som generasjonen som ryddet den europeiske villreinen av veien.

Barbro Bekken, Otta

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags