Hva vil vi med Gudbrandsdalen?

Av
DEL

aktuelt (Gudbrandsdølen Dagningen)
Få ting er så hjelpeløst som ettergivende døler. Og ingenting er mer kraftfullt og vitalt enn et sjølbevisst Gudbrandsdalen. Forskjellen er å erkjenne realitetene: Vi får ingenting gratis. Kamper må kjempes av oss hvis framtida skal formes slik vi vil.

Status: Vi har problemer. Befolkningsnedgang, ensidig næringsstruktur, låge lønninger, låg verdiskapning, maktesløshet og ei usikker framtid. Fordi vi er prisgitt andre. Våre problemer løses ikke av underdanige døler som overtolker «positive signaler» fra myndighetene, og har ei naiv tro på at godvilje fra andre plutselig skal oppstå. Det skjer ikke.

Hvor står vi? Hva vil vi? Hva gjør vi? Alt begynner med at Gudbrandsdalen forstår våre problemer, at vi har kunnskap om sammenhenger. Men aller viktigst, vi må ha en plan, en retning som tydelig sier hva vi vil med Gudbrandsdalen. Har vi det?

Gudbrandsdalen står i og forgår i felles skjebne. Felles front, felles sak. Døler må samles til felles kamp for Gudbrandsdalen. Men hva skal vi kjempe for?

Betydningen av sjukehuset på Lillehammer er enorm for hele dalen. Nå er det rødt lys for sjukehuset på Lillehammer. De som tror at de kan godsnakke seg til akuttsjukehuset på Lillehammer uten å 1) utfordre helseforetaksmodellen og 2) uten å angripe storsjukehuset ved Mjøsa, tilslører realitetene. For det første: Helseforetak er ikke sjukehus. Foretaksmodellen gjør at helsepolitikk tas bort fra politisk styring og helsefaglige vurderinger, og overlates til forretningsdrift og lønnsomhetsstyring. For det andre, hvis man aksepterer et nytt storsjukehus ved Mjøsa, så faller argumentasjonen for akuttsjukehuset på Lillehammer bort.

Lokale ledere må ta fram storslegga: Uten kamp mot både foretaksmodellen og storsjukehus ved Mjøsa, så risikerer Gudbrandsdalen å miste akuttsjukehuset på Lillehammer. Har Gudbrandsdalen ledere som vil kjempe denne krevende kampen? Og hvor er bunadsgeriljaen avd. Lillehammer?

Gjengroing, færre beitedyr, sentralisering og et stadig økende kraftfôrforbruk hos husdyrene, preger matproduksjonen i Gudbrandsdalen. Norsk sjølforsyningsgrad faller og er på 35 prosent. Grønt gras råtner på rot.

Merkevara Gudbrandsdalen handler om landskap, om produksjon, ekte vare, beredskap, kultur og tradisjon. Med dalsider, fjell og utmark dekt av grasmarker trengs et slakteri. Slakteriet i Norddalen er en felles sak for grønn verdiskapning i Gudbrandsdalen. Samtidig er slakteriet i åpen konflikt med volumstrategien i landbrukssamvirke, og norsk jordbrukspolitikk. Dette er en brikke i en større kamp om hvem vi er og hva vi skal leve av.

De store samferdselsprosjektene i vår region handler stort sett om å frakte folk og varer ut av området. Resultatet er et omfattende beslag av jordbruksarealer til kostbare, overdimensjonerte veganlegg som er i åpen konflikt med fornuftig sentrumsbygging og næringsutvikling oppover dalen.

Skal Gudbrandsdalen være noe, må vi henge sammen. Hva med å utvikle eksisterende jernbanenett til lokaltog mellom Dombås-Lillehammer? Drøyt 32 000 døler bor mindre enn 3 km fra en jernbanestasjon. Pendlinga mellom kommunene i Gudbrandsdalen er omfattende. I tillegg kommer 20 000 hytter som befinner seg mindre enn 20 km fra en av stoppestedene langs samme jernbanestrekning, med drøyt 750 000 overnattingsdøgn i året.

Mulighetene er enorme. Men det hjelper ikke å håpe på godt vær. Framtida må formes. Slik vi vil. Da må vi vite hva vi vil med Gudbrandsdalen.

Svenn Arne Lie, Tretten

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags