Gå til sidens hovedinnhold

Vet kommunene hva de vil med fritidslandet?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Gudbrandsdølen Dagningen)


I høstferien inntas Gudbrandsdalen av et ukjent antall fritidsboligbrukere. De er mange, og enkelte steder mange ganger flere enn de fastboende. Lillehammerregionen og Gudbrandsdalen med sine tusener av fritidsboliger er blitt til et rekreasjonsområde for befolkningen rundt Oslo. Kommunene sammen med grunneiere og utbyggere er blant pådriverne for utviklingen. For utbyggere og grunneiere er mål og motiver klarere. Men hvilke mål og strategier har kommunene?

Den konsentrerte utbyggingen av moderne høystandards fritidsboliger i fjellandsbyer startet med OL i 1994. Fram til i dag har det vært en relativt stabil vekst i antall fritidsboliger både i landet og i Gudbrandsdalen, selv om denne er ulikt fordelt mellom kommuner. Øyer er kommunen i Innlandet med sterkest prosentvis vekst i antall fritidsboliger de siste årene.

For flere distriktskommuner framstår fritidsboliger som et sentralt virkemiddel for utvikling, men for å realisere hva? Argumentene som ofte trekkes fram for fritidsboligutvikling er lokal sysselsetting, verdiskaping og ringvirkninger, samtidig er det kontrafaktiske ikke enkelt å identifisere.

Omsetning eller verdiskaping?

I en debatt om fordelene er det viktig å skille mellom omsetning og verdiskaping. Eksempelvis er omsetningen innenfor dagligvarehandelen i høstferieuken stor, men den er i stor grad basert på salgsklare varer som fraktes inn. Sysselsettingsmessig kan dette håndteres av eksisterende personale. Storparten av verdiskapingen har da skjedd i andre deler av landet eller i utlandet. Tilsvarende gjelder i utbyggingsfasen. Om utbyggingen utføres av lokale aktører med ansatte som bor og lever i lokalområdet kan det bidra til økt verdiskaping, men heller ikke det er nødvendigvis alltid tilfelle. Graden av bidrag til økt lokal verdiskaping avhenger av at det er ledig kapasitet i næringslivet og tilgang til ledig arbeidskraft. Hvis det ikke er ledig kapasitet, vil verdiskapingen knyttet til utvikling av fritidsboliger fortrenge annen verdiskaping. Hva som betyr mest lokalt - nettoeffekten - er dermed ikke så enkel å identifisere.

Men økt omsetning som følge av fritidsboligeiere og -brukere kan bety være eller ikke være for enkelte aktører, bare en liten omsetningsøkning kan være avgjørende. I en del fritidsboligkommuner bidrar dette til et økt tilbud av varer og tjenester som det ellers ikke ville vært grunnlag for. Dette kommer også fastboende til gode.

Økende kritikk

Uten å ha forskningsmessig belegg virker det som de kritiske røstene til fritidsboligutvikling er økende. Det har vært utfordringer knyttet til løsning og finansiering av vannforsyningen til ytterligere fritidsboligutvikling på Skei og på Sjusjøen. Konflikt mellom beitedyr og fritidsboligbrukere er tema både i Kvam, Øyer og på Skei. Felles for diskusjonene er spørsmålet om det er en grense for hvor mange fritidsboliger det bør være i et område.

I dette – bokstavelig talt - landskapet skal kommunene søke å forene ulike drivkrefter. For kommunen som samfunnsutvikler bør det være en tydelig bevissthet knyttet til hva man ønsker å oppnå med fritidsboligutvikling og ikke minst hva man bør unngå. Slike tanker er det små spor av i de fleste kommuneplaner.

Merethe Lerfald, stipendiat
Birgitta Ericsson, forsker
Østlandsforskning i HINN