Gå til sidens hovedinnhold

Vi, det ekte fjellfolket, er på full fart til å miste vår identitet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Gudbrandsdølen Dagningen)

Ikke vet jeg hva ordet «turist» stammer fra, men at denne «turisten» har forandret seg radikalt på en mannsalder kan det ikke være noen tvil om.

Som liten bygde-jente fra fjellene i Valdres så jeg han komme gående langs krøtterstiene i langsomt tempo med en skråtobakk-pipe i munnviken, tykke ullsokker til knes og pose-nikkers, grå anorakk og beksømsko, – og kikkert.

Mysende mot solen og speidende mot horisonten sto han der, og den grå rjup-sekken hadde et spennende innhold fikk vi skuelystne erfare da han stanset for en hvil.

Han hørte ikke bygdene til, men var innom på støler langs vandreruta, bredte ut sine mangfoldige kart med stor iver og fortalte at han med hjelp av kompasset hadde funnet veien fra der toget stanset og helt opp til «der kuene beitet».

Vi som sto måpende og fulle av beundring hadde aldri sett et kompass.

Altså var denne «turisten» betatt av områdenes mangfold, en ivrig talsmann for ensomheten, på stadig utkikk etter rev, bjørn, ulv, rein, – og sjeldne planter, alt dette ville han fotografere forkynte han ivrig.

Vi som lyttet følte oss smigret, hva var så spesielt med å se og høre en tranes flukt over myrene? Det var dagligdags for oss.

En og annen såkalt «turist» fant etter hvert fram i bil, og vi ungene som fikk appelsiner og toøringer for å åpne og lukke grinder for dette særsynet så på dem som en inntektskilde, lik de voksne budeiene som fant ut at de kunne selge dem melk, fløte, rømme og vafler. Kaffe hadde de gjerne med seg, som de gjerne spanderte, for det var mektige og rike folk dette ... såpass forsto vi.

Slik fikk vi høre nytt fra den store verden mens budeiene seg imellom konkurrerte om å utvide dørstokken og steinbordet til små kafeer, – for denne gryende turismen, inntekten ... og smigeren.

Da jeg sto konfirmant sto mange nybygde hytter på gamle stølsvoller fram i all sin daværende prakt, eid av «byfolket» – de var kommet for å bli. De kom ikke lenger gående med lange skritt i eplenikkers, men i egne, skinnende biler og med andre skikker og fremtidsvyer enn oss, men den lettkjennelige skyggelua hadde de fortsatt. Mye av bygdens skap, kister og annen fedrearv prydet etter hvert «Hyttefolkets» peisestuer som stadig vokste, vi visste ikke bedre, og mange solgte sin egen sjel den gang, og siden ... for en linsevelling.

Det er et ekko fra dette «hyttefolket» og «fremsynte» lokale politikere samt griske jordeiere som kun tenker profitt jeg nå hører, bjelleklangen har stilnet, det er tomt i de gamle værbitte sæl og fjøs. Hyttefolket blir livredde av synet av ei ku, leser jeg, likevel øker strømmen av folk på utkikk etter «hjem nr. 2» økende, etter våre verdier.

Selv begynner jeg å bli gammel av år, og faller ikke lenger for tom smiger og fristelser fra noen, heller ikke fra «hyttefolket». Livet har lært meg at skal du skape ekte, varige verdier må det ha rot i virkeligheten.

Det jeg ser er «tomhet og jag etter vind.»

De folkevalgte har et stort ansvar nå, – for vi, det ekte fjellfolket, er på full fart til å miste vår identitet, som tusenårige forvaltere av skog og fjell, jakt, fangst og fiske.

Arven fra fedrene.

Anne Kristine Engen, Dovre